Det har lenge vært en offentlig hemmelighet at sanksjonene mot skurke-stater som Russland og Iran har lekket som en sil. Mens vestlige byråkrater har vært opptatt av symbolske vedtak, har diktaturene bygget opp en enorm «skyggeflåte» for å omgå regelverket. Men nå er det nye tider i Washington.
Handlekraft fra Det hvite hus
I en koordinert aksjon som ble kjent denne uken, har amerikanske myndigheter, i tett samarbeid med ukrainsk etterretning, slått til mot en av de største aktørene i dette illegale nettverket. Målet for aksjonen er en massiv supertanker som har operert under radaren for å finansiere krigføring og terror.
Dette sender et krystallklart signal fra Trump-administrasjonen: Tiden for halvhjertede tiltak er forbi. I motsetning til den forrige administrasjonen, som ofte lot diplomatiet gå på tomgang, ser vi nå en «Peace through Strength»-tilnærming i praksis. Ved å strupe pengestrømmen direkte, rammer man fienden der det gjør mest vondt – i lommeboka.
Skyggeflåten – en tikkende bombe
Denne såkalte skyggeflåten består av eldre, utrangerte skip som seiler uten skikkelig forsikring og ofte med avslåtte transpondere. De utgjør ikke bare en sikkerhetsrisiko, men en enorm miljøfare langs kystlinjene våre. At USA nå tar lederskap for å senke denne flåten – metaforisk og økonomisk – er en seier for lov og orden på de syv hav.
«Sanksjoner er verdiløse papirtigre hvis de ikke håndheves med makt og presisjon. Det er dette vi ser resultatet av nå.»
Hvor er Europa?
Mens USA og Ukraina leverer konkrete resultater, blir spørsmålet stående: Hvor er de europeiske stormaktene? Det er påfallende at det kreves amerikansk lederskap under Trump for å effektivt tette hullene i sanksjonsregimet som truer vårt eget kontinent. Ukraina har gjort en formidabel jobb med å identifisere disse skipene, men de trenger en hammer for å slå til. Den hammeren har de nå fått fra Washington.
Dette er et eksempel til etterfølgelse også for norske myndigheter. Som en stor sjøfartsnasjon bør Norge være først i rekken til å støtte opp om denne aggressive linjen mot maritim lovløshet, i stedet for å gjemme seg bak langsomme EU-prosesser.
Når historien om denne perioden skal skrives, vil det bli tydelig at det var styrke og handling, ikke endeløse toppmøter, som til slutt presset de totalitære regimene i kne.