Det er en ny sheriff i byen, og han sitter ikke lenger og ser på at diktatorer i vår egen bakgård får fritt spillerom. I en dramatisk utvikling det siste døgnet har USA deployert jagerfly til Gulfen utenfor Venezuela. Ifølge rapporter fra Fox News markerer dette den nærmeste kjente tilnærmingen av amerikansk luftmakt til venezuelansk luftrom i nyere tid. Dette er ikke bare en militærøvelse; det er et geopolitisk sjakkrekk som sender sjokkbølger gjennom gangene i Miraflores-palasset.

Slutt på silkehanskene

Etter år med vingling og svakhet under den forrige administrasjonen, ser vi nå konturene av en utenrikspolitikk som faktisk tør å hevde amerikanske interesser. Datoen er 10. desember 2025, og president Trump viser med all tydelighet at tålmodigheten med Nicolás Maduros sosialistiske eksperiment er tynnslitt. Situasjonen i regionen har vært spent lenge, men denne manøveren representerer en markant eskalering – og en nødvendig en.

Fox News rapporterer at jagerflyene opererer i internasjonalt luftrom, men at de er «aggressivt posisjonert» for å overvåke og potensielt avskjære fiendtlige bevegelser. Dette er språket diktatorer forstår. Diplomati fungerer best når det er støttet av et troverdig trusselbilde om maktbruk.

«Dette er den nærmeste tilnærmingen vi har sett, og det signaliserer at USA ikke lenger vil tolerere provokasjoner i Karibien.» – Kilde til Fox News.

Gjenopplivingen av Monroe-doktrinen

Fra et konservativt ståsted er dette en etterlengtet retur til Monroe-doktrinen. I altfor lang tid har vi sett hvordan Russland, Kina og Iran har brukt Venezuela som et brohode for å spre sin innflytelse på den vestlige halvkule. Ved å fly disse toktene sender Trump-administrasjonen en beskjed ikke bare til Caracas, men også til Moskva og Beijing: Amerika er tilbake.

Det er på høy tid. Sosialismen i Venezuela har ikke bare ført til en humanitær katastrofe som har sendt millioner på flukt – en flyktningstrøm som destabiliserer hele regionen – men det har også skapt en narkostat som truer amerikansk sikkerhet. Å vise militære muskler nå er ikke krigshissing; det er brannslukking etter år med unnfallenhet.

Hvorfor dette er riktig medisin

Kritikere på venstresiden vil utvilsomt hyle om «imperialisme» og «unødvendig provokasjon». De tar feil. Historien har vist oss gang på gang at appeasement-politikk overfor tyranniske regimer kun fører til mer aggresjon. Maduro har klamret seg til makten gjennom valgjuks og brutal undertrykkelse av opposisjonen. Det eneste språket slike ledere respekterer, er styrke.

Når amerikanske jagerfly nå patruljerer rett utenfor stuedøren til Maduro, tvinger det regimet til å revurdere sine allianser og sin interne strategi. Det legger et enormt press på lojaliteten i de venezuelanske militære rekkene. Vil de virkelig risikere en konfrontasjon med verdens mektigste militærmakt for å beskytte en korrupt diktator?

Norge bør støtte linjen

Selv her hjemme i Norge bør vi merke oss signalet. I en verden som blir stadig mer urolig, er det essensielt at NATO-alliansens leder viser styrke. Et sterkt USA som tør å sette hardt mot hardt, er den beste garantisten for vestlig sikkerhet og verdier. Vi kan ikke lenger naivt tro at dialog alene løser konflikter med regimer som forakter demokrati.

Dagens nyhet fra Gulfen utenfor Venezuela er en påminnelse om at 2025 er året der realpolitikken gjorde comeback. Trump leverer på løftet om «Peace through Strength», og for første gang på lenge er det grunn til å tro at dager med ubestridt sosialistisk tyranni i Sør-Amerika kan være talte.