Dato: 23. mars 2026
Verden holder pusten mens situasjonen i Midtøsten eskalerer ytterligere. Med stengingen av Hormuz-stredet står vi overfor en av de mest kritiske truslene mot global energisikkerhet på flere tiår. I denne kaotiske situasjonen er det betryggende å se at Det hvite hus igjen styres av en mann som forstår språket som diktaturene i regionen respekterer: Makt og konsekvenser.
Handlekraft i krisetid
Ifølge ferske rapporter fra Fox News har president Donald Trump og Storbritannias statsminister Keir Starmer i dag blitt enige om at Hormuz-stredet må gjenåpnes – koste hva det koste vil. Samtalen mellom de to lederne kommer i kjølvannet av en dramatisk tilspissing av konflikten, hvor iranske fullmektiger har forsøkt å kvele en av verdens viktigste arterier for oljetransport.
Det er en markant forskjell på dagens amerikanske lederskap og den nølingen vi så under den forrige administrasjonen. Trump var krystallklar i sin samtale med Starmer: Blokaden tolereres ikke. Dette er «fred gjennom styrke» i praksis. Mens europeiske ledere ofte har en tendens til å ville «deeskalere» gjennom endeløse forhandlinger som kun kjøper tid for aggressoren, skjærer Trump gjennom.
«Vi kan ikke tillate at terrorregimer holder verdensøkonomien som gissel. Stredet skal åpnes, og vi har midlene til å sørge for at det skjer.» – Kilder nær Det hvite hus.
Starmer følger motvillig etter?
Det er interessant å observere dynamikken mellom den konservative amerikanske presidenten og Storbritannias sosialistiske statsminister. Keir Starmer og Labour har historisk sett vært mer tilbakeholdne med bruk av hard makt i utenrikspolitikken. Men realitetene i 2026, med en global økonomi som trues av kollaps dersom oljeprisen løper løpsk, tvinger selv venstresiden til å innse at Trumps linje er den eneste logiske.
At Starmer nå stiller seg bak Trump, viser at USAs president har gjenopprettet landets rolle som den ubestridte lederen av den frie verden. Det er ikke lenger tvil om hvem som setter agendaen i NATO-alliansen.
Energisikkerhet er nasjonal sikkerhet
Denne krisen understreker også det konservative poenget vi har gjentatt i årevis: Det grønne skiftet kan ikke skje på bekostning av energisikkerheten. Vesten har gjort seg sårbar ved å bygge ned egen kapasitet og gjøre seg avhengig av ustabile regioner. Trumps politikk om å maksimere vestlig energiproduksjon fremstår nå ikke bare som økonomisk smart, men som helt nødvendig sikkerhetspolitikk.
For Norge betyr dette at vi må være en pålitelig alliert. Vi kan ikke lene oss tilbake og håpe at USA rydder opp alene. Når Trump og Starmer nå signaliserer vilje til å bruke makt for å sikre fri ferdsel, må Europa og Norge støtte opp. Alternativet – et Midtøsten dominert av Iran og deres allierte – er et marerittscenario ingen bør ønske seg.
Konklusjon
De neste dagene blir avgjørende. Men med Trump ved roret er sjansen for en løsning betydelig større enn om vi hadde hatt svakt lederskap i Washington. Hormuz-stredet må åpnes, og det er tydelig at USA nå er villig til å gjøre det som kreves for å sikre stabilitet.