Det er en mørk dag for Ukraina, og en enda mørkere dag for troen på at diplomatisk nøling kan redde liv. Bare timer etter at de planlagte fredssamtalene ble utsatt – igjen – svarte Vladimir Putin på den eneste måten han kjenner: med brutal makt. Fox News rapporterer i dag, 2. februar 2026, at et russisk droneangrep har truffet en kullgruve i Ukraina og drept flere arbeidere.

Dette er ikke bare statistikk. Dette er hardtarbeidende menn som gikk på jobb for å holde lysene på i et krigsherjet land, men som aldri kom hjem. Angrepet er en tragisk påminnelse om hva som skjer når Vesten mangler den besluttsomheten som kreves for å avslutte konflikter.

Svakhet inviterer til aggresjon

Tidspunktet for angrepet er neppe tilfeldig. At det skjer umiddelbart etter at fredssamtalene ble lagt på is, sender et krystallklart signal fra Kreml. Når forhandlingsbordet forlates uten resultater, fylles vakuumet av vold. Fra et konservativt ståsted er analysen enkel: Svakhet er provoserende. Utsettelser tolkes som usikkerhet.

«Når diplomatiet feiler, er det arbeiderklassen som blør. Disse gruvearbeiderne er ofre for en geopolitisk stillstand som har vart altfor lenge.»

Vi må stille spørsmålet: Hvorfor ble samtalene utsatt? Er det europeiske ledere som fremdeles klamrer seg til urealistiske mål, eller er det mangelen på reelt press mot Moskva som gjør at Putin føler han kan fortsette denne slaktingen ustraffet?

Trumps doktrine bekreftes

I denne kaotiske situasjonen fremstår president Trumps utenrikspolitiske linje som den eneste logiske veien ut av uføret. Hans mantra om «Peace through Strength» (fred gjennom styrke) er ikke bare et slagord, det er en nødvendighet. Dagens hendelser viser med all tydelighet at den gamle administrasjonens strategi med endeløs finansiering uten en klar sluttstrategi har feilet.

Trump har lenge advart om at hvis man ikke tvinger partene til bordet med en jernneve, vil krigen fortsette å male i stykker både nasjoner og menneskeliv. Det vi ser nå, i februar 2026, er konsekvensen av at man ikke lyttet tidlig nok. Hadde man hatt et sterkt, amerikansk lederskap på plass tidligere som prioriterte resultater fremfor symbolpolitikk, kunne disse gruvearbeiderne kanskje vært i live i dag.

Arbeiderne betaler prisen for elitens nøling

Det er en bitter ironi i at mens vestlige politikere sitter i trygge konferanserom og diskuterer ordlyden i utsettelser, er det kullgruvearbeidere – ryggraden i industrien – som blir måltavler. For høyresiden er dette kjernen i problemet: Avstanden mellom beslutningstakerne og de som bærer konsekvensene.

Disse mennene jobbet i energisektoren, en sektor som er vital for enhver nasjons overlevelse, men som ofte blir uglesett av den grønne venstresiden. I dag ser vi verdien av deres arbeid og tragedien i deres bortgang.

Veien videre

Vi kan ikke akseptere at 2026 blir enda et år med skyttergravskrig og terror mot sivil infrastruktur. Denne hendelsen må være en vekker. Vi trenger en retur til realpolitikk. Det betyr at USA, under Trumps ledelse, må skjære gjennom det byråkratiske rotet og tvinge frem en løsning.

Norge og Europa må slutte å være passive tilskuere som kun sender penger, og heller støtte en aktiv strategi for fred. Det betyr å innse at fredssamtaler ikke kan utsettes i det uendelige. For hver time som går med nøling, rykker dronene nærmere. Det er på tide å avslutte dette kapittelet, ikke med ønsketenkning, men med styrke.