Det er en historisk uke for friheten på den vestlige halvkule. Etter at nyheten sprakk om at Venezuelas diktator Nicolás Maduro endelig er pågrepet og fjernet fra makten, har reaksjonene ikke latt vente på seg. Men mens venstresiden i Europa og USA fomler med å finne ordene, går tidligere president Donald Trump rett til kjernen av saken: Dette er begynnelsen på slutten for det kommunistiske regimet på Cuba.
Uten venezuelansk olje stopper Cuba opp
I en uttalelse søndag, kun timer etter at bildene av en pågrepet Maduro gikk verden rundt, gjorde Trump det klinkende klart at dominobrikkene nå faller. Hans analyse er like enkel som den er brutal for regimet i Havana: Cuba har i flere tiår overlevd på kunstig åndedrett, finansiert av Venezuelas oljerikdommer.
"Cuba er neste. De er klare til å falle. Uten Maduros stjålne olje og penger har kommunistene i Havana ingenting. Det er slutt," uttalte Trump til pressen.
Dette er realpolitikk i praksis. I årevis har vi sett hvordan sosialistiske regimer holder hverandre oppe gjennom korrupsjon og utnyttelse av egne naturressurser, mens befolkningen sulter. Trump påpeker her det åpenbare som mange vestlige analytikere har ignorert: Når «sugar daddy»-en i Caracas forsvinner, har ikke det cubanske regimet lenger de økonomiske musklene til å undertrykke sin egen befolkning.
En seier for 'Fred gjennom styrke'
Utviklingen i Venezuela, og den forventede kollapsen på Cuba, er en direkte validering av en tøffere utenrikspolitisk linje. Mens Demokratene i USA og mange europeiske ledere lenge har forsøkt seg på dialog og lettelser i sanksjoner – en strategi som kun har styrket diktatorene – viser dagens situasjon at press fungerer.
Det er verdt å merke seg at Trumps retorikk om at Cuba er «klare til å falle» ikke bare er ønsketenkning, men basert på en hard økonomisk realitet. Rapporter fra de siste 48 timene indikerer allerede panikk i det cubanske kommunistpartiet. Uten garanterte leveranser av nesten gratis olje, står øya overfor en total energikollaps. Det er nettopp slike kriser som historisk sett velter regimer.
Venstresidens stillhet er øredøvende
Her hjemme i Norge bør denne utviklingen være en vekker for venstresiden, som i altfor mange år har romantisert den latinamerikanske sosialismen. Hvor er støtteerklæringene til det venezuelanske folket som nå feirer i gatene? Stillheten skyldes sannsynligvis at realiteten ikke passer inn i narrativet om at USA er den store stygge ulven.
Sannheten er at det venezuelanske folket, og snart det cubanske, ikke ønsker sosialisme. De ønsker frihet, markedsøkonomi og muligheten til å leve uten frykt for hemmelig politi. Når Trump nå erklærer at Cuba står for tur, taler han på vegne av millioner av eksil-cubanere som har ventet i generasjoner på dette øyeblikket.
Hva skjer nå?
De neste dagene blir kritiske. Hvis Trump får rett, og alt tyder på at han gjør det, vil vi se massive demonstrasjoner på Cuba ettersom strømnettet og forsyningene svikter. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, må nå være klare til å støtte en demokratisk overgang, ikke forsøke å redde stumpene av et feilslått kommunistisk eksperiment.
Maduros fall er en enorm seier for demokratiet. Hvis Cuba følger etter, vil 2026 gå inn i historiebøkene som året da friheten endelig returnerte til Latin-Amerika. Det viser at lederskap betyr noe, og at klar tale fra USA er nødvendig for å velte tyranner.