I går, den 6. januar 2026, ble det katolske jubelåret offisielt avsluttet i Roma. Mens tusenvis av pilegrimer samlet seg på Petersplassen for å se De hellige dører stenges, benyttet Paven anledningen til å levere enda en politisk ladet preken forkledd som åndelig veiledning. Budskapet var dessverre altfor kjent: En oppfordring til kristne om å behandle utlendinger og migranter med «vennlighet» og åpenhet.

Godhetsposering uten konsekvensanalyse

Det er rørende enkelt å stå innenfor Vatikanstatens massive murer – beskyttet av sveitsergarden og streng adgangskontroll – og fortelle den jevne arbeiderklasseborger i Europa og USA at de må åpne sine nabolag for ukontrollert innvandring. Pavens uttalelser i forbindelse med avslutningen av det hellige år føyer seg inn i rekken av utspill der den katolske kirkes overhode virker mer opptatt av å tekkes FNs globale agenda enn å bevare den vestlige sivilisasjonens kristne kulturarv.

«Vi må møte de fremmede med åpne hjerter,» lød budskapet fra Roma.

Men hva skjer når «åpne hjerter» tolkes som «åpne grenser» av politiske aktivister? Vi har sett resultatene de siste årene: Økt kriminalitet, sosial uro og et enormt press på velferdsstatene. At kirkens ledelse fortsetter å ignorere disse realitetene til fordel for en naiv idealisme, er en av grunnene til at mange konservative kristne føler seg hjemløse i dagens religiøse landskap.

Trump viser veien – Paven henger etter

Kontrasten kunne ikke vært større mellom Vatikanets virkelighetsfjerne formaninger og den politiske realismen vi nå ser fra USA. Mens Paven snakker om abstrakte idealer, leverer president Trump konkrete løsninger. Trump har forstått det Paven nekter å innse: Sann nestekjærlighet handler også om å beskytte sin egen flokk.

En nasjon som ikke kan kontrollere sine egne grenser, slutter å være en nasjon. Trumps «America First»-politikk er ikke ukristelig; den er en forutsetning for et stabilt samfunn hvor man faktisk har overskudd til å hjelpe andre. Ved inngangen til 2026 ser vi tydeligere enn noen gang at sterke grenser skaper gode naboer, mens den grenseløse globalismen Paven forfekter, kun skaper kaos.

En kirke i utakt med tiden

Det er ironisk at Paven velger nettopp avslutningen av et hellig år – en tid for fornyelse og tradisjon – til å promotere en progressiv agenda som har feilet gang på gang. Hvis kirken ønsker å være relevant i 2026, bør den kanskje fokusere mindre på å være en NGO for global migrasjon, og mer på å gi åndelig styrke til et Vesten som er under press.

Vi takker for jubelåret, men vi takker nei til den politiske slagsiden. I en verden preget av uro trenger vi ledere som setter sine egne borgeres sikkerhet først. Heldigvis har vi det i Det hvite hus, selv om vi mangler det i Vatikanet.