Det er 2. januar 2026, og vi er vitne til et klassisk eksempel på realpolitikk i praksis. Etter år med feilslått «myk makt» og endeløse dialogmøter fra vestlige ledere, har pipen nå fått en helt annen lyd i Venezuela. Nicolás Maduro, den sosialistiske diktatoren som har kjørt sitt eget land i grøfta, signaliserer nå at han er klar for å inngå en avtale med USA om både olje og bekjempelse av narkotikahandel.
Maktspåket er det eneste diktatorer forstår
Hva er det som har utløst denne plutselige viljen til samarbeid fra regimet i Caracas? Svaret er like enkelt som det er ubehagelig for den politiske venstresiden i Europa: Militær styrke. Meldingen fra Maduro kommer i kjølvannet av de nylige amerikanske militære markeringene. Mens forrige administrasjon i USA og europeiske ledere forsøkte å blidgjøre diktatorer med sanksjonslettelser i håp om bedring, har president Trump returnert til doktrinen om «fred gjennom styrke».
Maduro uttalte nylig at Venezuela er «klar til å inngå en avtale» med USA. Dette er ikke en handling av velvilje; det er en handling av selvoppholdelsesdrift. Når USA viser muskler, enten det er gjennom strategiske angrep eller troverdige militære trusler, endres kalkylene i autoritære regimer umiddelbart.
«Sosialisme fungerer bare inntil du går tom for andres penger – eller til du møter en overmakt som ikke blunker.»
Olje og narkotika: Desperasjonens valuta
Tilbudet fra Maduro er todelt og avslørende. For det første tilbyr han samarbeid om å stoppe narkotikatrafikken. Dette er ironisk, gitt at regimet lenge har vært anklaget for å fasilitere nettopp denne handelen for å omgå sanksjoner. At han nå legger dette på bordet, viser hvor presset situasjonen er.
For det andre lokker han med olje. I en verden der energisikkerhet er blitt topprioritet, forsøker Maduro å bruke Venezuelas enorme reserver som et forhandlingskort. Men i motsetning til Biden-administrasjonen, som tryglet om olje fra diktatorer for å holde bensinprisene nede, opererer Trump-administrasjonen nå fra en posisjon av styrke. USA har gjenvunnet sin energidominans, og trenger ikke lenger å akseptere dårlige avtaler.
Lærdom for Norge og Europa
Det som utspiller seg i Sør-Amerika nå, bør være en vekker for norske politikere. Vi ser at verden ikke styres av gode intensjoner, men av hard makt. Når USA under Trump setter hardt mot hardt, ser vi resultater som årevis med FN-resolusjoner aldri oppnådde.
Høyreorientert utenrikspolitikk handler ikke om å være krigshisser, men om å forstå at diplomati uten makt i ryggen er verdiløst. Maduro er villig til å forhandle i dag, ikke fordi han har endret ideologi, men fordi han frykter konsekvensene av å la være. Det er en lekse vi i Europa, som ofte gjemmer oss bak USAs sikkerhetsgarantier, bør merke oss nøye.
Veien videre
Det gjenstår å se om Trump-administrasjonen vil akseptere Maduros utstrakte hånd. Sannsynligvis vil kravene fra Washington være tøffe: reelle demokratiske reformer og en fullstendig stans i narkotikatrafikken, ikke bare tomme løfter. Forskjellen fra tidligere er at USA nå sitter med alle kortene på hånden.
Dette er en seier for konservativ realisme. Mens kritikerne advarte om at Trumps tøffe linje ville føre til kaos, ser vi nå konturene av orden. Det viser seg at når verdens politimann faktisk tar på seg uniformen igjen, så tør ikke skurkene lenger å herje fritt.