Det var et øyeblikk preget av både lettelse og dypt alvor da María Corina Machado i går, den 10. desember 2025, trådte frem i offentligheten i Oslo. Etter måneder i skjul for Nicolas Maduros brutale håndlangere, er hun nå på trygg grunn her i Norge. Fox News rapporterer at hennes ankomst markerer slutten på en lang periode med usikkerhet, men for oss som følger internasjonal politikk med et konservativt blikk, markerer det noe mer: Det er en bekreftelse på at kampen mot sosialisme er en kamp på liv og død.
Frihetens pris i sosialismens skygge
At Machado måtte skjule seg i sitt eget hjemland for å unngå fengsling – eller det som verre er – burde være en vekker for alle som fortsatt flørter med venstresidens ideologier. Venezuela, en gang Latin-Amerikas rikeste nasjon, er redusert til en ruin av den samme politikken som norske venstrepartier ofte har romantisert. Når Machado nå står i Oslo, er hun ikke bare en politiker; hun er et vitnesbyrd om individets ukuelige vilje til frihet i møte med kollektivismens tyranni.
«Sosialisme fungerer kun inntil man går tom for andres penger – og deretter begynner de å jage sine egne borgere.»
Det er ironisk at hun dukker opp i nettopp Norge. Vårt land har lenge tviholdt på en naiv «dialoglinje», hvor vi har brukt millioner av skattekroner på å megle mellom diktatoren Maduro og opposisjonen. Resultatet? Maduro sitter fortsatt, og Machado måtte gå under jorden. Det er på tide å erkjenne at man ikke kan forhandle med tyranner som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter.
Trump-effekten: Makt bak kravene
Det er umulig å analysere Machados retur til offentligheten uten å se det i sammenheng med det geopolitiske skiftet vi har sett det siste året. Etter at Donald Trump returnerte til Det hvite hus i januar, har pipen fått en annen lyd i internasjonal politikk. Der Biden-administrasjonen forsøkte seg med lettelser i sanksjoner og tomme løfter, har Trump gjeninnført doktrinen om «maksimalt press».
Kilder nær situasjonen antyder at det økte presset fra Washington har vært avgjørende for at Maduro-regimet nå, om enn motvillig, har måttet la profilerte motstandere som Machado forlate landet eller tre frem uten umiddelbar arrestasjon. Dette viser tydelig forskjellen på konservativ realpolitikk og liberal ønsketenkning: Diktatorer respekterer kun styrke. Trumps vilje til å sette hardt mot hardt har sannsynligvis reddet flere liv i Venezuela enn år med norksponset kaffe-diplomati.
En advarsel til Vesten
Når vi nå ser bildene av Machado i Oslo, skal vi hylle hennes mot. Men vi må også være kritiske til våre egne ledere. Hvorfor tok det så lang tid? Hvorfor har Europa vært så passive mens Venezuela blødde? Svaret ligger i en vestlig svakhet og en manglende vilje til å konfrontere sosialismens ondskap ved navn.
La Machados tilstedeværelse i Norge være en påminnelse: Frihet er ikke gratis, og den beskyttes ikke av FN-resolusjoner, men av sterk ledelse og nasjonal suverenitet. Vi trenger mer handlekraft i tråd med Trumps linje, og mindre av den naive snillismen som har preget norsk utenrikspolitikk altfor lenge.