DATO: 6. februar 2026

Akkurat når man trodde at diplomatiet skulle få en sjanse, viser det iranske regimet sitt sanne ansikt. I en sjokkerende utvikling det siste døgnet har Iran ikke bare kapret flere oljetankere, men også kommet med direkte trusler om en «massakre» i det strategisk viktige Hormuzstredet. Dette skjer kun timer før planlagte samtaler mellom amerikanske og iranske representanter skulle finne sted.

Kalkulert aggresjon

Ifølge rapporter fra Fox News har den iranske marinen slått til mot sivil skipsfart i et åpenbart forsøk på utpressing. Timingen er neppe tilfeldig. Ved å eskalere situasjonen til kokepunktet rett før forhandlinger, forsøker mullaene i Teheran å skape seg et forhandlingskort. Det er en velkjent taktikk fra totalitære stater: Skap en krise, for så å kreve betaling for å løse den.

Truslene om å stenge Hormuzstredet – verdens viktigste arterie for oljetransport – er ikke tomme ord. Det er et angrep på den globale økonomien og vestlig levesett.

Trump-doktrinen settes på prøve

Denne situasjonen understreker nøyaktig hvorfor verden trenger et sterkt USA med en tydelig leder. Donald Trump har lenge advart om at svakhet inviterer til aggresjon. Under hans ledelse har mantraet vært «fred gjennom styrke». Det vi ser nå, er at Iran tester grensene. De husker godt konsekvensene av å krysse Trump tidligere, og dagens provokasjoner er sannsynligvis en desperat reaksjon på at USA igjen fører en politikk som setter amerikanske og vestlige interesser først.

«Når fienden truer med massakre, svarer man ikke med invitasjoner til te-selskap. Man svarer med overveldende avskrekking.»

Hva betyr dette for Norge?

Som en energinasjon tjener Norge kanskje kortsiktig på en oljepris som skyter i været på grunn av frykt, men la oss ikke være naive. Et ustabilt Midtøsten og trusler mot fri ferdsel på verdenshavene er en fare for oss alle. Det konservative svaret må være krystallklart: Vi må støtte våre allierte i USA og fordømme Irans statsterrorisme uten forbehold.

Det er på tide at Europa slutter å dille med atomavtaler som ikke fungerer, og heller stiller seg bak den linjen som faktisk gir resultater: Maksimalt press mot et regime som undertrykker sitt eget folk og truer sine naboer.

De neste 48 timene blir avgjørende. Vil Iran gjøre alvor av truslene om blodbad, eller vil vissheten om amerikansk militærmakt tvinge dem til retrett? En ting er sikkert: Ettergivenhet er ikke lenger et alternativ.