Det er dager som endrer historien, og de siste 48 timene i Iran markerer et slikt vendepunkt. Rapporter fra Fox News bekrefter nå at et målrettet angrep mot den hellige byen Qom har rystet det iranske regimet i grunnvollene. For første gang på flere tiår ser vi at toppsjiktet i presteskapet – de såkalte «uovervinnelige» mullaene – står fullstendig blottlagt og sårbare.

Panikk i rekkene

Ifølge ferske etterretningsrapporter har angrepet, som fant sted tidligere denne uken, truffet midt i hjertet av regimets ideologiske sentrum. Dette skjer samtidig som helsetilstanden til Ayatollah Ali Khamenei angivelig forverres raskt, og kampen om hans etterfølger tilspisser seg. Det som skulle være en ordnet overgang til enten sønnen Mojtaba Khamenei eller en annen hardliner, har nå utviklet seg til et kaos preget av frykt og paranoia.

«Dette er hva som skjer når Vesten slutter å be om unnskyldning og begynner å vise styrke.»

Det er ironisk, men ikke overraskende, at regimet som har finansiert terror over hele Midtøsten i årevis, nå skjelver når de selv blir målskiver. Angrepet i Qom sender et krystallklart signal: Ingen er trygge. Ikke engang i sine helligste bunkere.

Trump-effekten: Fred gjennom styrke

Det er umulig å analysere denne situasjonen uten å peke på elefanten i rommet – eller rettere sagt, løven i Det hvite hus. Etter at Donald Trump returnerte til presidentembetet, har pipen fått en annen lyd i internasjonal politikk. Der Biden-administrasjonen og europeiske ledere i årevis forsøkte å blidgjøre mullaene med feslåtte atomavtaler og diplomatiske kjærtegn, ser vi nå resultatene av «Maximum Pressure 2.0».

Trump har forstått det norske venstresiden og europeiske byråkrater nekter å innse: Tyranner respekterer kun makt. Når USA og deres allierte viser at de er villige til å ramme regimet der det gjør mest vondt, oppstår det sprekker i muren. Angrepet i Qom er en direkte konsekvens av at det internasjonale presset endelig har blitt reelt, og at beskyttelsen rundt regimets toppledere smuldrer opp.

Hvor er den norske venstresiden?

Mens mullaene løper for livet og det iranske folket øyner et håp om frihet, er det påfallende stille fra den norske venstresiden. Hvor er fordømmelsen av regimets tiår med undertrykkelse? Hvorfor er det alltid mer støy når Vesten forsvarer seg enn når totalitære regimer faller sammen?

Sannheten er at den konservative tilnærmingen til utenrikspolitikk nå bærer frukter. Vi ser konturene av et Iran som kan frigjøres fra teokratiets lenker, ikke gjennom dialogmøter på dyre hoteller i Genève, men gjennom målrettet militært og økonomisk press. Suksessjonskrisen etter Khamenei, kombinert med helgens angrep, kan være nådestøtet dette regimet så sårt fortjener.

La oss håpe at 2026 blir året mullaene faller, og at vi aldri glemmer at det var styrke, ikke svakhet, som gjorde det mulig.